Mandarin, kantonesisk, shanghainesisk og hokkien kalles ofte kinesiske dialekter. Likevel kan forskjellene mellom dem være større enn forskjellene mellom flere offisielt anerkjente europeiske språk. Å forstå hvorfor viser oss noe fascinerende om hvordan vi definerer språk.
De fleste tenker på kinesisk som ett språk som snakkes i ulike regionale dialekter. Mandarin er den offisielle standarden i Fastlands-Kina, mens kantonesisk, shanghainesisk, hokkien, hakka og andre varieteter vanligvis beskrives som regionale former av det samme språket.
Men det finnes en interessant komplikasjon: Mange kinesiske «dialekter» er ikke gjensidig forståelige.
En mandarintalende kan som regel ikke forstå en samtale som foregår utelukkende på kantonesisk, shanghainesisk eller hokkien uten tidligere eksponering eller studier. Disse varietetene skiller seg betydelig fra hverandre i uttale og ordforråd, og også i enkelte sider ved grammatikken.
Se nå på språkene i det tidligere Jugoslavia. Serbisk, kroatisk, bosnisk og montenegrinsk er anerkjent som ulike nasjonale standardspråk. Likevel kan brukerne som regel forstå hverandre uten større vanskeligheter.
Dette skaper en fascinerende kontrast. Noen offisielt anerkjente språk er svært like, mens noen varieteter som tradisjonelt klassifiseres som dialekter, er svært forskjellige.
Så hva er det egentlig som gjør noe til et språk snarere enn en dialekt?
Svaret handler om mer enn ordforråd og grammatikk. Historie, kulturell identitet, utdanning og språkstandardisering spiller også viktige roller. Å anerkjenne språklige forskjeller innebærer ikke at språksamfunn må ha ulike nasjonale eller politiske identiteter. Språkklassifisering og nasjonal identitet er beslektede, men grunnleggende forskjellige spørsmål.
Kinesisk er en mangfoldig familie av beslektede språk
Kinesisk tilhører den sinotibetanske språkfamilien. Varietetene utgjør den sinittiske grenen, som språkforskere vanligvis deler inn i flere hovedgrupper.
Avhengig av klassifiseringssystemet har kinesisk omtrent sju til ti hovedgrupper, med en rekke regionale varieteter innenfor hver av dem.
| Gruppe | Kjente varieteter | Hovedregioner |
|---|---|---|
| Mandarin | Standardmandarin, sichuanesisk | Nordlige og sørvestlige Kina |
| Wu | Shanghainesisk, suzhounesisk | Shanghai, Zhejiang |
| Yue | Kantonesisk, taishanesisk | Guangdong, Hongkong |
| Min | Hokkien, teochew, fuzhounesisk | Fujian, Taiwan |
| Hakka | Hakka-varieteter | Guangdong, Fujian, Jiangxi |
| Xiang | Hunanesisk | Hunan |
| Gan | Gan-varieteter | Jiangxi |
| Jin | Jin-varieteter | Shanxi |
| Huizhou | Hui-varieteter | Sørlige Anhui |
| Pinghua | Pinghua-varieteter | Guangxi |
Det er ikke allmenn enighet om den nøyaktige klassifiseringen. Jin grupperes for eksempel noen ganger sammen med mandarin, mens min omfatter flere svært ulike varieteter.
Selv det å tilhøre samme gruppe garanterer ikke gjensidig forståelighet. Hokkien og fuzhounesisk tilhører begge min-kinesisk, men brukerne kan som regel ikke forstå hverandre uten tidligere eksponering.
Enkelte nabosamfunn i Sør-Kina snakker også varieteter som kan være vanskelige å forstå for utenforstående, inkludert brukere av andre kinesiske varieteter.
Encyclopaedia Britannica beskriver kinesisk som en samling varieteter som i dagligtale kalles dialekter, men som vanligvis klassifiseres som separate språk av forskere. Oppslagsverket sammenligner forskjellene mellom dem med forskjellene mellom moderne romanske språk, som spansk, italiensk og fransk.
Å beskrive kinesisk som en gruppe beslektede språk er derfor ikke et uvanlig språkvitenskapelig standpunkt. Det er en etablert måte å forstå mangfoldet på.
Hva skiller et språk fra en dialekt?
Et av de nyttigste begrepene i språkvitenskapen er gjensidig forståelighet, altså evnen brukere av ulike varieteter har til å forstå hverandre uten først å ha studert den andre varieteten.
Tenk på amerikansk og britisk engelsk. De skiller seg fra hverandre i uttale, ordforråd og enkelte grammatiske konvensjoner, men brukerne kan som regel kommunisere uten vanskeligheter. De fleste oppfatter dem som varieteter av engelsk.
Se så på spansk og portugisisk. Disse språkene har et felles opphav og mange likheter, men forståelsen mellom brukerne er mindre sikker, særlig i spontan tale.
Mandarin og kantonesisk viser en tilsvarende situasjon. Selv om begge tilhører den kinesiske språktradisjonen, gjør ikke kunnskap om det ene at man automatisk forstår det andre.
Det samme gjelder mandarin og shanghainesisk, eller mandarin og hokkien.
Dette er ikke bare forskjellige aksenter. Det er ulike språksystemer som har utviklet seg gjennom århundrer, med betydelige forskjeller i lydsystemer, ordforråd og enkelte grammatiske strukturer.
Gjensidig forståelighet er likevel ikke en perfekt målestokk. En mandarintalende som regelmessig ser på kantonesisk fjernsyn, kan forstå betydelig mer kantonesisk enn en som aldri har møtt språket. Eksponering, utdanning og regional kontakt kan påvirke forståelsen i stor grad.
Språk kan også danne dialektkontinua, der nabovarieteter er forholdsvis lette å forstå, mens varieteter som ligger lenger fra hverandre, blir stadig mer forskjellige.
Likevel gir gjensidig forståelighet et nyttig utgangspunkt for å forstå hvorfor mange kinesiske varieteter med god grunn kan regnes som separate språk.
Mandarin og kantonesisk skiller seg fra hverandre i mer enn uttale
For å få et inntrykk av forskjellene mellom kinesiske varieteter kan vi se på noen hverdagsuttrykk.
| Norsk | Mandarin | Kantonesisk |
|---|---|---|
| Jeg | 我 (wǒ) | 我 (ngo5) |
| Han eller hun | 他 / 她 (tā) | 佢 (keoi5) |
| Spise | 吃 (chī) | 食 (sik6) |
| Ikke | 不 (bù) | 唔 (m4) |
| Å være | 是 (shì) | 係 (hai6) |
| Hva | 什么 (shénme) | 乜嘢 (mat1 je5) |
| Nå | 现在 (xiànzài) | 而家 (ji4 gaa1) |
Noen ord bruker de samme tegnene, men har ulik uttale. Andre bruker helt forskjellige ord og tegn.
Forskjellene blir tydeligere når vi sammenligner hele setninger.
Norsk: Hva vil du spise?
Mandarin: 你想吃什么？
Nǐ xiǎng chī shénme?
Kantonesisk: 你想食乜嘢？
Nei5 soeng2 sik6 mat1 je5?
Begge setningene uttrykker det samme og har felles trekk i den grammatiske strukturen. Ordforrådet og uttalen er imidlertid svært forskjellige.
Kantonesisk bruker også grammatiske partikler, aspektmarkører og andre konstruksjoner som ikke har direkte motstykker i vanlig mandarin.
De to varietetene har et felles historisk grunnlag, men det gjør dem ikke innbyrdes utskiftbare.
Den overraskende sammenligningen med det tidligere Jugoslavia
Det kanskje mest slående eksemplet på hvordan språkklassifisering fungerer, kommer fra Sørøst-Europa.
Gjennom store deler av det tjuende århundret var serbiske, kroatiske, bosniske og montenegrinske språksamfunn knyttet til et felles standardspråk, vanligvis kjent som serbokroatisk.
Etter oppløsningen av Jugoslavia ble fire ulike nasjonale standardspråk etablert: serbisk, kroatisk, bosnisk og montenegrinsk.
Hvert av dem har sin egen offisielle status, standardiserte konvensjoner, litterære tradisjoner og tilknytning til nasjonal identitet. Det finnes forskjeller i ordforråd, uttale, rettskrivning og foretrukne uttrykk. Serbisk bruker dessuten både det kyrilliske og det latinske alfabetet, mens kroatisk bruker det latinske.
Likevel kan brukere av disse fire standardvarietetene som regel kommunisere uten oversettelse.
En kroatisktalende kan vanligvis se på serbisk fjernsyn og forstå det som blir sagt. En bosnisktalende kan som regel samtale med en montenegrinsktalende uten å måtte studere montenegrinsk som fremmedspråk.
Forskjellene er reelle, men den gjensidige forståeligheten er fortsatt svært høy.
Dette står i kontrast til mandarin og kantonesisk, der brukerne ofte må bruke et felles språk, som standardmandarin, for å kommunisere.
| Språkvarieteter | Typisk forståelighet i tale uten forutgående studier |
|---|---|
| Serbisk og kroatisk | Svært høy |
| Kroatisk og bosnisk | Svært høy |
| Serbisk og montenegrinsk | Svært høy |
| Mandarin og kantonesisk | Lav |
| Mandarin og shanghainesisk | Lav |
| Mandarin og hokkien | Lav |
| Hokkien og fuzhounesisk | Lav |
Dette er overordnede kvalitative beskrivelser, ikke nøyaktige tallfestede målinger. Den faktiske forståelsen avhenger av utdanning, eksponering og de konkrete varietetene det gjelder.
Likevel er hovedkontrasten tydelig.
Serbisk, kroatisk, bosnisk og montenegrinsk er anerkjent som separate nasjonale standardspråk til tross for sitt nære språklige slektskap. Mandarin, kantonesisk og hokkien kalles ofte dialekter, selv om de er langt mindre gjensidig forståelige.
Dette betyr ikke at de nasjonale språkene i det tidligere Jugoslavia bør betraktes som ugyldige, eller at forskjellene mellom dem er uviktige. Deres separate standarder og identiteter er godt etablert.
Sammenligningen viser snarere at språklig likhet ikke er den eneste faktoren som avgjør om en varietet anerkjennes som et språk.
Dette er ikke unikt for kinesisk
Lignende situasjoner finnes over hele verden.
Norsk, svensk og dansk er anerkjent som separate språk, men brukerne kan ofte forstå hverandre i varierende grad. Norsk og svensk ligger særlig nær hverandre i mange henseender, selv om forståelsen varierer med dialekt og den enkeltes eksponering.
Hindi og urdu er et annet interessant eksempel. De dagligdagse talespråksformene kan være svært gjensidig forståelige, mens de formelle standardene skiller seg fra hverandre i ordforråd, skriftsystemer og litterære tradisjoner.
Arabisk viser en situasjon som ligner mer på kinesisk. Moderne standardarabisk gir et felles formelt skriftspråk i store deler av den arabiske verden, mens de daglige talespråksvarietetene kan være svært forskjellige. Marokkansk arabisk og irakisk arabisk kan for eksempel være vanskelige å forstå for hverandres brukere uten tidligere eksponering.
Tysk er et annet eksempel. Noen sveitsertyske varieteter skiller seg betydelig fra standardtysk, men grupperes likevel vanligvis innenfor den bredere tyske språktradisjonen.
Disse eksemplene viser at det ikke finnes noen universell regel om at nært beslektede varieteter alltid må klassifiseres som dialekter, eller at svært ulike varieteter alltid må anerkjennes som separate språk.
Noen ganger utvikler nært beslektede varieteter selvstendige nasjonale standarder. Andre ganger forblir betydelig forskjellige varieteter del av en felles språklig og kulturell identitet.
Hvorfor kalles kinesiske språk fortsatt dialekter?
Det finnes viktige historiske, kulturelle og språklige grunner til denne terminologien.
For det første har kinesisktalende samfunn en lang felles litterær og kulturell historie. Språkene deres utviklet seg fra beslektede historiske former av kinesisk, og mange samfunn har opprettholdt forbindelser gjennom litteratur, utdanning og kulturutveksling.
For det andre fungerer standardmandarin som et fellesspråk i Fastlands-Kina og har også en sentral rolle i utdanning og offentlig kommunikasjon på Taiwan. Brukere av ulike regionale varieteter lærer ofte mandarin og bruker det til å kommunisere utenfor lokalsamfunnet sitt.
For det tredje samsvarer ikke det kinesiske begrepet 方言 (fāngyán), som vanligvis oversettes med «dialekt», helt med den dagligdagse betydningen av dette ordet på engelsk. Det kan brukes bredt om regionale talemålsformer, inkludert varieteter som ikke er gjensidig forståelige.
Til slutt formes språkbetegnelser av historiske konvensjoner og felles kulturelle identiteter. En felles identitet kan romme betydelig språklig mangfold, akkurat som separate identiteter kan utvikle seg rundt nært beslektede språk.
Begrepet «kinesisk dialekt» er derfor forståelig i sin historiske og kulturelle sammenheng.
Problemet oppstår når engelskspråklige lesere tolker det som en mindre variasjon av det samme talespråket.
Bruker ikke alle de samme kinesiske tegnene?
En grunn til at kinesiske varieteter fremstår som mer enhetlige enn de høres ut, er den felles skrifttradisjonen.
En kantonesisktalende og en mandarintalende kan ha problemer med å forstå hverandres tale, men begge kan lese standard skriftlig kinesisk dersom de har lært det.
Det betyr imidlertid ikke at skriftstandarden gjengir alle talespråksvarietetene direkte på samme måte.
Standard skriftlig kinesisk bygger i stor grad på mandarins ordforråd og grammatikk. Brukere av andre kinesiske varieteter lærer vanligvis denne skriftstandarden gjennom formell utdanning, selv når den skiller seg fra deres daglige tale.
Kantonesisk er et særlig tydelig eksempel.
Norsk: Han er ikke hjemme.
Standard skriftlig kinesisk: 他不在家。
Dagligdags skriftlig kantonesisk: 佢唔喺屋企。
Begge setningene uttrykker det samme, men ordforrådet og de grammatiske konvensjonene er forskjellige.
En person som bare kjenner standard skriftlig kinesisk, vil ikke nødvendigvis gjenkjenne alle uttrykk som brukes i dagligdags skriftlig kantonesisk.
Andre kinesiske varieteter har også særpreget ordforråd og grammatiske strukturer, selv om skrifttradisjonene og graden av standardisering varierer.
Et felles skriftsystem kan lette kommunikasjonen på tvers av språkgrenser, men det opphever ikke disse grensene.
Det motsatte gjelder også. Serbisk og kroatisk kan bruke ulike skriftkonvensjoner og likevel være svært gjensidig forståelige i tale.
Skriftsystemer og talespråk henger sammen, men de er ikke det samme.
Hvorfor disse forskjellene er viktige for oversettelse og KI
Forskjellene mellom kinesiske varieteter er ikke bare av akademisk interesse. De har praktiske konsekvenser for oversettelsesprogramvare, talegjenkjenning, undertekster og kunstig intelligens.
En talegjenkjenningsmodell som hovedsakelig er trent på mandarin, kan ikke automatisk forventes å forstå kantonesisk eller hokkien korrekt. Disse språkene har forskjellige lydsystemer, ordforråd og språklige konvensjoner.
På samme måte gir ikke oversettelse til standard skriftlig kinesisk nødvendigvis det språket en kantonesisktalende naturlig ville brukt i en hverdagssamtale.
En oversettelsestjeneste som reklamerer med støtte for «kinesisk», kan mene standardmandarin, standard skriftlig kinesisk, kantonesisk eller en kombinasjon av disse. Forskjellen er viktig, fordi støtte for det ene ikke garanterer støtte for de andre.
Et KI-basert oversettelsessystem kan for eksempel trenge språkspesifikk trening og evaluering for å produsere naturlig kantonesisk fremfor mandarinbasert skriftlig kinesisk. Talegjenkjenningssystemer må også ta hensyn til forskjeller i uttale, ordforråd og noen ganger helt forskjellige språklige strukturer.
Utfordringen gjelder også andre enn de mest kjente varietetene.
Hokkien, hakka, teochew, fuzhounesisk og andre regionale språk har store språksamfunn, men får ofte mindre oppmerksomhet innen vanlig språkteknologi.
Å støtte disse språkene krever mer enn å behandle dem som variasjoner av mandarin. Det kan innebære å samle inn egnede treningsdata, utvikle skriftkonvensjoner, evaluere tekst på morsmålet og samarbeide med språkbrukere som kjenner de regionale forskjellene.
Dette er særlig viktig for sanntidsoversettelse, der to personer som snakker ulike språk, må kunne kommunisere naturlig uten å være avhengige av et felles språk.
Å anerkjenne språklig mangfold kan forbedre oversettelsesnøyaktighet, tilgjengelighet og språkbevaring. Det hjelper også teknologiutviklere med å beskrive språkdekningen sin mer presist.
Er kinesisk da ett språk eller mange?
Svaret avhenger av hvordan ordet «kinesisk» brukes.
Fra et historisk og kulturelt perspektiv kan kinesisk fungere som en samlebetegnelse for en rekke beslektede språkvarieteter som deler viktige litterære og kulturelle tradisjoner.
Fra et sammenlignende språkvitenskapelig perspektiv er det ofte mer opplysende å beskrive kinesisk som en gruppe beslektede sinittiske språk innenfor den sinotibetanske familien.
Begge beskrivelsene kan være nyttige, fordi de svarer på ulike spørsmål.
Å kalle kantonesisk, hokkien eller shanghainesisk et eget språk i språkvitenskapelig forstand er ikke å benekte forbindelsen til kinesisk historie eller kultur. Det innebærer heller ikke noe om brukernes nasjonalitet eller politiske identitet.
På samme måte krever ikke anerkjennelsen av serbisk, kroatisk, bosnisk og montenegrinsk som ulike nasjonale standardspråk at man antar at de språklige forskjellene er større enn de faktisk er.
Språkklassifisering omfatter minst to dimensjoner: hvor språklig forskjellige varietetene er, og hvordan språksamfunn identifiserer, standardiserer og bruker dem.
Disse dimensjonene samsvarer ikke alltid.
Konklusjon: Et språk er mer enn en språkvitenskapelig klassifisering
Skillet mellom et språk og en dialekt kan virke enkelt, men kinesisk og språkene i det tidligere Jugoslavia viser hvor komplisert det kan bli.
Serbisk, kroatisk, bosnisk og montenegrinsk er ulike nasjonale standardspråk til tross for sin høye gjensidige forståelighet. Mandarin, kantonesisk, hokkien og shanghainesisk beskrives ofte som dialekter til tross for store språklige forskjeller som kan gjøre det vanskelig for brukerne å kommunisere med hverandre.
Ingen av disse situasjonene kan forklares ut fra gjensidig forståelighet alene.
Historie, utdanning, litterære tradisjoner, kulturell identitet og standardisering påvirker alle hvordan språk klassifiseres og navngis.
Hovedpoenget er ikke at noen offisielt anerkjente språk bør miste statusen sin, eller at enhver regional kinesisk varietet må få en bestemt betegnelse.
Det er at språklig mangfold ikke alltid samsvarer med språkkategoriene vi bruker i hverdagen.
Kinesisk er et særlig slående eksempel. Bak ett velkjent navn finnes et ekstraordinært mangfold av beslektede språk, og mange av dem skiller seg like mye fra hverandre som språk som anerkjennes separat andre steder i verden.
Å forstå dette mangfoldet gir oss et mer presist bilde av kinesisk og en større forståelse for hvor komplekst menneskelig språk er.
Referanser og videre lesning
- Encyclopaedia Britannica: Kinesiske språk. Oversikt over kinesisk språklig mangfold, gjensidig forståelighet og de viktigste sinittiske språkgruppene.
- Jin Liu: En historisk gjennomgang av diskursen om fangyan i det moderne Kina. Forskning på kinesiske regionale språk, terminologi og den historiske utviklingen av språklig identitet.
- Michele Mannoni: Kinesiske dialekter/dialekter av kinesisk. Akademisk drøfting av terminologi og skillet mellom dialekter og språk i kinesisk språkvitenskap.
- Plurisentrisitet i klasserommet: Det serbokroatiske språket. Forskning som utforsker slektskap, forståelighet og standardisering av bosnisk, kroatisk, montenegrinsk og serbisk.
- Ljubica Djordjević: Den rettslige statusen til språkene som oppsto fra serbokroatisk. Analyse av de offisielle språkstandardene som utviklet seg etter oppløsningen av Jugoslavia.